La livet overraske deg … jeg leste det i et butikkvinduet og tenkte umiddelbart, hmmm – hvordan skal jeg gjøre det? En som meg liker best at det hele har en tydelige plan, at forventninger innfris og at det finnes en enkel struktur som gjør livet enklere å leve.

Ser jeg meg tilbake er jeg sikker på at jeg hadde fått noe store fine og lærerike opplevelser dersom jeg hadde latt det som skjer få komme når det kommer – og akkurat her og nå stoppet opp  og bare observert…. Istedenfor har jeg en refleks og setter alle bremseklossene på og finner feil, blir irritert for at det ikke er slik jeg hadde forventet og trodd! Jeg argumenterer fordi det oppleves for meg som  ustrukturert og ikke passer inn.  Jeg sier det også  -dette er helt feil!

IMG_8414Reisen i går trigget flere slike reaksjoner… Det startet med et løvebrøl til min kjære da det viste seg at han hadde glemt å ta med baggasjevekten (ja det er virkelig sant) Jeg mente det var helt nødvendig å ha kontroll på bagasjen før vi kommer til flyplassen. For det er vel ikke noe mer håpløst å se på de som står på hodet og knar rundt i bagasjen for å lempe over  gensere, bøker og annet tilfeldig innhold inn i håndbagasjen……. Ikke sant???

Selv om baggasjen var veid et par dager før og lå rett innenfor de 20 kiloene, ville jeg ha en dobbelt sjekk.   En tilstand av irritasjon, surhet og oppgitthet la seg over meg. Det var ikke plass for tilstandsstyring i den neste timen.

 

Ute i frisk luft og på vei til flyplassen klarte jeg å få på plass en tilstand jeg ville ha – Vi var tross alt på vei til Italia, bare å si navnet på landet trigger en sitrende følelse av glede og ro og reisen til Heathrow med Piccadelly line er helt OK , Denne dagen er en rolig dag på Heathrow, og vi går direkte til innsjekking av bagasje.  Innsjekkingsdama var helt likegyldig til vekt på bagasje denne morningen ( så der fikk jeg den – jeg som hadde bruktbåde  tid og energi på forhånd  i tilfelle det skulle være overvekt…) og sjekket bagasjen helt frem til destinasjon Bologna.

Ingen overraskelser i security gate og strålende glade og entusiastiske finner vi en frokosrestaurant som til og med tilbyr healty food!  I slike situasjoner opplever jeg at  LIVET er lyst og jeg er fylt med glede og forventning til det gode liv.  MEN denne tilstanden skulle bli satt på prøve flere ganger denne dagen…

Først melding om en times forsinkelse med flyet til Brussel, OK fortsatt god tid til tranfer…, men noen ganger følges en slik annonsering opp med flere lignende. Flyet blir så annonsert 75 min forsinket, så 90 og vi får beskjed, Go to gate, Jo da der kommer Brussel Air inn for landing, – taxer til gaten. Jeg vet at det nå er enda 30 min før vi er inne i flyet og er vi heldig, så er vi i lufta om 35-40 min. Det betyr at transfertiden vi hadde i Brussel som var på 2timer og 20 min har skrumpet til 10 min…. Vi kommer ikke til å rekke neste flight som skal ta oss til Bologna. Tilstanden skifter i takt med et «høylytt» selvsnakket  – en indre dialogen i stor ueninghet, ta det akkurat slik som det kommer, sett en ny plan, tenk fremover, forbered deg på det verste, ingen fly, ingen baggasje… slapp av alt ordner seg…

Fra Heatrow til Brussel går greit. På skjermen i terminalen står det «last call» til Bologna  når vi ankommer.

IMG_3651Flyverten gir oss  et kort i hånda med express check in /security og smiler medfølende når vi forlater fyet. Vi skal til terminal A. Jeg er glad jeg ikke visste på forhånd at denne «løpeturen» skulle ta nesten en halv time. Uvitende og med en optimistisk tanke om at dette skal vi rekke, løper vi sikksakk gjennom den laaaaaaange terminal B,  vi blir «tvunget» innom taxfree, forbi et stort shopping område, og tanken om at her hadde jeg gjerne skulle tatt en stopp, forsvinner like fort som den kom. Vi fortsetter til security og viser frem vårt røde kort – som ikke hadde noen betydning – for det var flere i samme situasjon som skulle til terminal A. Security er «flinke» til å holde focus og lar seg ikke berøre av vår stressende energi, men når boardinkortet sjekkes mottar jeg et medlidende smil… Løpeturen fortsetter til pass og billettkontroll og endelig ankommer vi  terminal A  og tar ut siste rest av pust frem til gate 49 – og der står flyet!! De venter på oss…  puuuuh, jeg kjenner en lettelse.

Våte av svette etter en uplanlagt løpe tur ser vi at setene våre er tatt…- Som siste passasjerer om bord setter vi oss på to ledige seter 2 rader foran. Ingen av oss ser at vi trår over den forbudte røde linjen – vi går nemlig inn i en klasse høyere opp. Pursern er for opptatt med sine forberedelser og merker ikke at han har fått 2 nye passasjerer inn på sin businessplasser før det er for sent. Vi taxer nå utover rullebanen.

Ved innsjekk ble vi fortalt at vi ankommer Bologna uten bagasje, så når vår purser forteller oss at vi må bytte plasser etter at vi har kommet opp i marsjhøyde da endrer tilstanden seg – det skjer som en eksplosjon.  Nok er nok – en tordentale er på gang , Det kjennes ut som jeg har løpt fra London, jeg er sliten og våt av svette og jeg bryr meg ikke om å høre at det er urettferdig om vi sitter på noen stoler som andre har betalt mer for,  Jeg sitter på rad 6 og skulle sittet på rad 8 – nå lar du meg sitte i ro sier jeg til meg selv. Høyt sier jeg: I don´t care about newspaper or any free food …….. – En fornuftig purser tar ikke til motangrep, smiler og sier JA men du rakk jo flyet, vi ventet på deg! Du skal bare være glad…..

 

IMG_3667

Good things are going to come!! He he!!

Resten av turen går ikke som min første plan, men som en revidert plan, uten bagasje. Vi stopper for å anskaffe  tannbørste og enkelte små nødvendigheter før vi starter vår 2.5 times kjøretur til et  Piemonte – Vi skal ha helgen i Nieve, med Asti og Alba som nærmeste naboer –

 

Jeg kjenner at jeg er sliten når vi ankommer Borgo Vecchio.  Det gir den følelsen å bli møtt av verdens hyggeligste restaurantsjef som hadde fått jobben å ta imot oss. – Han følger oss opp til rommet og sier på et gebrokken engelsk slik italienere gjør – I will serve you some prociutto et formaggi – You want some white wine from the borgo too…..Det er nesten til å begynne å grine…

Klokken har passert midnatt og det er mørkt som i en sekk. Fra et rom med utsikt ser vi ikke landskapet, men bare noen lys spredt utover et mørkt teppe……

Jeg våkner og tenker, en ny morgen  – hvor er jeg? Jeg ser ut over et landskap jeg ikke trodde fantes, jeg ligger helt stille, lytter og kjenner hvordan følelsen kribler i meg. Dette er vakkert… – er det mulig å bli så overrasket?

Neive - surprise

Blogglistenhits