PK og jeg  har besøkt mange byer i Nord-Italia, mer eller mindre kjente. Alle har sine særpreg, sine ulikheter,  men noe av det mest spennende ved Italienske byer er sporene av fortid som man kan «snuble» over dersom man unner seg selv å være oppmerksom. Vi tar bilder som viser praktfulle bygninger, små detaljer, natur, farger, sort, hvitt, skygge og lys.  Bilder som beskriver noe av det vi opplever, og som fanger opp øyeblikket.

Når vi kommer til en ny by vil vi alltid finne byens torg. For oss ligger hjertet av byen på torget eller ved kirken. Det finnes ikke en eneste liten by eller sted i Italia som ikke har en liten kirke tror jeg.  Byene er som en samlivsform, et stort maskineri som pulserer, og byene i Italia gir et sus av fortid som fasinerer meg.

Vi foretrekker å reise med bil for å være effektive – Det vi mister er muligheten til å bruke ventetiden med kollektivtrafikken til å fange opp de uventede øyeblikkene.  Det har sine fordeler og sine ulemper.

Jeg har alltid hørt at trafikken i Italia er helt forferdelig. Min oppfattelse var også at det bare tutes, gestikuleres og at bilistene er hensynsløse. Men det finnes noe mer, det du ikke hører, men må se og erfare. -Trafikkregler er rådgivende for italienere sier Trond Berg Eriksen, en italia-elsker som jeg fikk være sammen med for noen år tilbake.  I Italia improviseres løsninger med stor fleksibilitet.  Gatene krysses av folk – antall kjørefelt er så mange som det er plass til av biler ved siden av hverandre, og bilene tilpasser farten med et blikk på trafikken foran. I dag er det du som har behov for å få det tilpasset, i morgen er det meg…

Slik er det også i provinsen Lucca, som omtales som «Toscana ved havet » et stykke land mellom fjellkjeden Appeninene og det Liguriske hav.  Sist torsdag måtte vi igjen ta et stopp i denne mektige byen som har tatt vårt hjerte, og det vi opplevde denne dagen var igjen noen store øyeblikk.

For deg som ikke kjenner byen vil jeg bare gi den en liten introduksjon. Lucca har en vidunderlig trebevokst bymur som i dag er et eget rekreasjonsområde for de ca 80 000 innbyggerne. På innsiden av muren er det kun 10 000 som har fått plass. De fleste motoriserte kjøretøy befinner seg på utsiden, mens det er sykler eller apostlenes hester som gjelder på innsiden.

Lucca har kommet i skyggen av de andre store Toscanske byene som Siena, Firenze, Pisa, San Gimignano, Pistoia og Montepulciano for å nevne noen.  I de siste årene har byen blitt mer kjent også for oss nordmenn, kanskje spesielt etter at de hvert år i hele juli arrangerer konserter hvor det presenteres internasjonalt kjente artister som Paul Simon, Rod Stewart, Sting, Simply Red og Leonard Cohen på sin utendørs scene midt i gamlebyen. Kanskje ikke rart at byen arrangerer en slik storslått musikkfestival når de kan vise til at store klassikere som Giacomo Puccini og Luigi Boccherini er født i Lucca.

Det er ikke bare bymuren som er fantastisk med Lucca. Den ble bygget på 1500-tallet og gjenspeiler den kampen for uavhengighet og de mange kamper som ble gjennomført nettopp for innbyggernes frihet. ….. Det er noe med denne friheten som får meg til å bli så oppmerksom og tilstede.

dsc_0129Lucca er også kjent som byen med de mange kirker. Hvor mange vet jeg ikke og de kan ses overalt når vi  beveger oss rundt i byen. Duomo di San Martin er en enestående katadral fra slutten av 1000 tallet. San Michele in Foro  er bygd på 11-1200 tallet med en fasinerende marmor fasade og søyler som anses for å være noen av de vakreste i Toscana. Basiliaca San Frediano finner vi på piazzaen med samme navn- også en basilica som vi stopper opp og fasineres av…

Alle disse kirkene har en piazza, men den viktigste plassen i Lucca har ingen kirke direkte knyttet til seg. Det er Piazza dell’Anfiteatro,  og som navnet tilsier lå et romersk amfiteater her hvor dødelige slagsmål ble utført mellom ville dyr og gladiatorer.

I dag er det boliger der hvor tribunene tidligere har stått og nå tilbyr piazzaen en rekke restauranter og barer slik som mange andre i Italienske piazzaer gjør.

img_8585

Historien til Lucca er lang og spennende – men det får jeg dele med dere som er spesielt interessert en annen gang.  Jeg visste heller ikke at historien var så spennende før jeg fikk den fortalt.

Vi passerer  Porta Elisa og blir vi møtt av en tigger fra Nigeria. Jeg stopper opp når han rekker frem hånden og tar frem noen mynter som jeg gir han. Når jeg spør hvordan han har det, var det som å legge på 1 Euro. Jeg får vite hvem han er og at han har vært i området rundt Lucca i 2 år i håp om å få starte sin drøm……… – Vi ønsker hverandre lykke til!

Solen står høyt på himmelen og gradestokken har passert 30 grader.  Aktiviteten rundt serveringsstedene øker i takt med at butikker og markeder pakker sammen, i rolig men bestemt tempo. Det er tid for siesta…..

Vi fortsetter småslentrende gjennom gatene. Folk som ferdes til fots eller sykkel skapes en rolig og avslappet atmosfære, en smitteeffekt på oss som trener på å være tilstede her og nå.

Piazzenes små vannhull og restauranter fylles sakte og sikkert opp. Vi betrakter menneskene. Her sitter både byens egne innbyggere og turister ved bordene. Lucceserne sitter og betrakter, mens en turist har byttet ut reisehåndboka med surfing på nett og nedlastede håndbøker på ipad-en. Prospektkortene sendes som mms og status på sosiale medier sendes til venner og venners venner.

bella-bella2Gatene er tomme og vi begynner å gå i retning av en liten grønn lunge med et par ledige bord i skyggen.  Jeg hører en stemme, Bella, bella mia …… han fortsetter å snakke. Jeg forstår ikke med en gang at det er meg han snakker til. Jeg kjenner ingen i denne byen, men av en eller annen grunn kjenner han meg.  Jeg forstår kun enkelte ord, men mer behøver jeg ikke. Ansiktsuttrykket og kroppsspråket forteller alt jeg behøver. Øynene smiler, han strekker begge armene mot meg.  Kritthvit i håret – en gammel mann som gjentar ordene bella – bella mia. Jeg stopper opp og møter mannen med åpne armer og kysser på hvert kinn slik som det gjøres i middelhavslandene. Det hele varer i et et lite øyeblikk  – han forlater meg med et stort Grazie, grazie mia bella donna! Et øyeblikks møte…

Det er de små detaljene som skaper en stor helhet, historien som former nåtiden, mennesker som sammen utgjør en forskjell – alt henger sammen og bygger over tid den virkeligheten som vi lever i. Med oppmerksomt nærvær og pusten som anker  anger jeg inn lyder, kjenner lukter og ser de små detaljene som gir en ekstra dimensjon til opplevelsen.

De store reiseopplevelsene finnes i de små øyeblikk – for en mann – en kvinne i en by!