Det perfekte finnes ikke, alt er satt sammen, fysiske gjenstander, mentale opplevelser, konstruksjoner av alle slag har sprekker og der kommer lyste inn….

Det er Leonard Cohen som synger  det i sin sang «Anthem».  Jeg kom over låten en dag jeg leste nyhetsbrevet fra Michael de Vibe i Mindfulness Norge. Hverdagen var tung og jeg opplevde at ingenting gikk på skinner. Hendelsen utløste et sinne og jeg hadde et sterkt ønske om å stikke av fra alt. Et sinne som gikk over til sorg og oppgitthet -jeg kjente meg knust…

En ung mann kom til et buddhistisk kloster og hadde mistet et ben. Han var ekstremt sint på livet og tegnet bilder av vaser og krukker med sprekker og skår, de var ødelagt akkurat slik som han. Etter en stund fant han en indre ro og endret sin tilstand med fortsatte å tegne de ødelagte sprukne vasene. Hans læremester kommenterte bildene og spurte: Hvorfor tegner du fortsatt vaser med sprekker, er du ikke hel igjen? Den unge mannen svarte – Jo jeg er hel igjen selv uten benet, det er vasene også, selv med sprekker for det er der lyset kommer inn…..

Dette er bakgrunnen for utsagnet: There is a crack in everything, thats where the light comes in.

Det ble et flott bilde for meg. Jeg hadde fått meg en sprekk. En sprekk som var viktig for å få inn lyset som gav meg et nytt innblikk  i meg selv.  Jeg ble  oppmerksom på hvordan jeg hadde vært. Med lyset som slapp in så jeg hvordan var frakoblet fra meg selv, fra andre og fra verden rundt meg. Lyset i sprekken forbinder og gir muligheten til å se min egen verden klarere.  The Crack gir muligheten til å skape relasjoner mellom mennesker – for min del mellom meg, mine nærmeste og den verden jeg lever i…

Cohen hadde mer å si i låten Anthem, poeten med de dype budskap… Jeg ble nysgjerrig og satte meg ned for å lytte, en utfordring i seg selv for en som preferer bilder. MEN det er mulig å finne teksten via lyrics  så det blir en enklere øvelse å lytte og se.

Cohen starter rett på budskapet og forteller at jeg kan høre det – fuglene som synger på slutten av dagen og sier; Start igjen – Ikke dvel med hva som har skjedd eller hva som kunne ha skjedd. Krig vil bli kjempet igjen og igjen; freden vil heller ikke vare evig… så kommer det et stort MEN, et men som ser muligheten i opplevelsen av «the crack»

«Ring the bells that still can ring» – The crack gir ingen unnskyldning til å forbli i en dyster eller depressiv tilstand. Det er ikke et adjø til fremtiden, for jeg lever og jeg kan fortsatt ringe med klokkene.  Jeg vet ikke hvilke klokker som skal ringe akkurat nå, kanskje er det ikke den perfekte lyden som kommer, men jeg kan ringe med klokkene jeg har, de som representerer meg selv og min kjærlighet til meg og til verden rundt meg.

Det perfekte finnes ikke, alt er satt sammen, fysiske gjenstander, mentale opplevelser, konstruksjoner av alle slag har sprekker og der kommer lyset inn, og det er her muligheten til å oppleve, føle og se mulighetsbildet i et nytt lys.

Hvor lenge den enkelte trenger å være i reaksjonen av the crack er individuelt, men spør deg selv gjerne hvor lenge trenger du å bli der, hvor lenge vil du være der?

Jeg trenger ikke å være der lenge, jeg som er «activator» og futurist,  og som har stor glede av å lære, se at ting henger sammen og gir mening. Jeg tar ansvar og går videre. For livet og opplevelsene er mange, overveldende, gode og vonde. Følelseslivet er som en berg og dalbane og for meg er det nødvendig å oppleve nedturer for å kunne sette pris på å være på toppen. Jeg opplever livets skyggeside for så å forstå hvordan mitt levende liv er.  Det gjør vondt når det sprekker, men «this will also pass away» …

Ring the bells that still can ring
Forget my perfect offering
There is a crack, a crack in everything
That’s how the light gets in

Takk for The Anthem Leonard Cohen, og for oppmerksomt nærvær Andries Croese

 

 

 

 

 

 

Blogglistenhits